Endelig er Bladedher med sitt tredje album. Kanskje deres minst umiddelbare, da rytmikken er mer gjemt i mixen enn på dere sto foregående album; Mangled Dreams og Once We Were Wild. Samtidig er stemningene mer framme og vokalen er fortsatt bindeleddet mellom alle fragmentene som tilsammen gjør også dette albumet til en potensiell klassiker. Det er definitivt Bladed og det er virkelig på tide at folk får ørene opp for dette fantastiske orkestret.
De foregående albumene har nærmest blitt genierklært her på bloggen, så også dette. Få band i Norge er så stemningsskapende som Bladed. Få band er så lite sjangersnevert som dem. Få band i Norge har så stort potensiale til å bli en evig kilde til vakker musikk som kan få steinharde rockere til å bli mo rundt hjerterota eller få indiefolket til å se lyset samtidig som selv de snevreste pophatere må gi seg over å innse at også pop kan være kunst. Noe av styrken til Bladed er at de er i utvikling og ingen vet hvor bandet hopper neste gang, men samtidig har de noen røtter i musikken sin som aldri forlates. Heldigvis. Halloween InBagamoyo er nok ikke så umiddelbart, som nevnt, men enhver som er glad i kvalitetsmusikk burde la denne spinne tre ganger i sin helhet for dine ører kun, da vil du garantert ha blitt dratt inn i deres univers. Et univers som favner så mange stemninger og preferanser at man kunne tro man ville gå seg vill, men dengang ei. Hver låt her er nye kartblad man kan orientere seg etter og samtidig føle seg trygg. Stemningsskapende musikk men samtidig ligger grunnlåten der og smyger seg inn hjernebarken og huker tak i deg.
Får ikke rost Crispin Clover nok for sine omslag. Så også med dette. Her ligger CDen vedlagt i egen mappe med teksthefte inni et LP cover som må ansees som et lite kunstverk i seg selv. Burde vært egen designerpris på Spellemannsprisen, men da hadde nok Crispin Clover stukket av med prisen hvert år.