Norges hovedsete for country har blitt Trønderlag. Burde vært nok å nevne The International Tussler Society, men også Ida Jenshus og andre har ligget innenfor sjangeren men samtidig appellert til store grupper av befolkningen som forholder seg nøkternt til sjangeren. Nå rider Sugarfoot for alvor inn i manesjen og driver nye grupper av mennesker inn i countryens verden.Å kalle Sugarfoot ett countryband er for lettvint, da deres låter er bygd like mye på rockens finurligheter som countryens fortreffeligheter. De bygger videre på noe The Byrds, førnevnte Tussler og de gangene Neil Younger i sitt mest roots orienterte hjørne, har brakt til alters før. Det er jordnært, ekte og med solide låter som underbygger tekstene som i stor grad er i smertefulle hverdagsskildringer slik som rotekte country skal være. Likefullt er harmoniene mer mot 60tallets poprock, med steelgitaren lurende i bakgrunnen. Tilsammen kokes dette sammen til en iørefallende countryrock som er lettfattelig og like, men likefullt slitesterkt. Setter man på dette albumet slipper man aldri av kroken igjen.
Dette dobbeltalbumet med hele 16 låter viser et band som stortrives og spyr ut perler på en snor etter samlebåndsprinsippet, men uten noen gang gå i fella med å kopiere sin egen formel. Hver låt lever sitt eget liv, og de aller fleste av dem er så slitesterk at de kan få en countryskeptiker til å vifte med hvit flagg og kjenne lukten av prærie sige ut av stereoen. Kvalitet fra første tone til omslagets stilistiske utforming er omkvedet her.
Selvsagt er dette en dobbelt LP og følger opp coverets inntrykk av at her er ett band som vet at country er mer enn posering, det er en livsstil. Det er bare å bøye seg i støvet å la seg begeistre av dette bandet, for dette er ekte vare. Og ekte vare er til for å nytes i store doser.
Albumet kom først i 150 ex på grønn gjennomsiktig vinyl, deretter på svart vinyl. Begge utgavene med CD vedlagt.