Honningsvågbandet Moillrock ga i vinter ut sitt andre album uten at for mange fikk det med seg. Synd er det fordi dette er ett gjennomført og velprodusert album som mange kan ha glede av å høre på.
Bandet har brukt året (og for den saks skyld, årene før) til å turnere og spille på så mange festivaler som mulig, og da hovedsaklig i NordNorge. Er nok en av grunnene til at folk sørpå ikke har oppdaget dem. Musikalsk har de dempet den litt mer rå energien i Green Daylandskapet som tildels preget deres forrige utgivelser. Som de forrige utgivelsene er dette dyktig gjennomført, men i forhold til de forrige har de nå funnet seg selv. Der de før slet litt med å finne sitt musikalske uttrykk, står de nå fjellstøtt i sin egen sound. Musikalsk har de ennå noen rester av Green Day syndromet, men de ligger langt nede i mixen og er på ingen måter skjemmende men gir lytteren en følelse av å ha hørt dette før med positivt fortegn. Dette er en teknikk mange benytter seg av med hell, så også Moillrock. Oppå dette får man en myk metalaktig rock som blir kledd rundt låter som fenger fint i hodet. Dette albumet burde passe fint både i bilen og på radio.
Etter å ha sett de live må det sies at album utgaven av bandet er mye mer behersket enn live utgaven. Sånn sett burde de klare å tekkes minst to leire, både de som vil ha en spenstig konsert opplevelse og de som vil ha velprodusert rock på stereoen.